Nominasjonene til Kritikerlagets pris for beste oversettelse 2010 er klare
De nominerte for beste oversettelse er:
– Marit Bjerkeng for Venushår av Mikhail Sjisjkin, Forlaget Oktober– Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness (red.) med flere, for Verden finnes ikke på kartet – Poesi fra hele verden, Forlaget Oktober
– Kjell Olaf Jensen for Pustegynge av Herta Müller, Tiden
– Thomas Lundbo for Ørsmå liv av Pierre Michon, Solum
Kritikerprisen for beste oversettelse tildeles den oversetteren som etter juryens vurdering har gjort den beste oversettelsen til norsk i utgivelsesåret før prisutdelingen. Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Hauge Ekrheim, Liv Riiser og Cathrine Strøm.
Litteraturkritikerprisene for bokåret 2010 blir delt ut torsdag 3. mars klokken 11.30 i Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, i Oslo.
Begrunnelsene:
Marit Bjerkeng for oversettelsen fra russisk av Mikhail Sjisjkins roman Venushår, Forlaget Oktober
«…, ordtåke fortettes og blir til ord», heter det i Mikhail Sjisjkins roman Venushår. Det er en formulering som også kan anvendes på selve romanen. I sentrum står den navnløse «tolkeren», fra ham utgår et vell av tanker, brev og litterære allusjoner. Her er samtaler – virkelige og tenkte – med tsjetsjenske asylsøkere i Sveits, dagboknotater fra en ung russisk kvinne med oppvekst før første verdenskrig, reisebeskrivelser og historie. Alt satt sammen uten forklarende overganger, og ofte med en leseropplevelse som kan beskrives, som det står i den unge kvinnes dagbok: «Vi snakket om utsøkt viktige ting. Det var ikke alt jeg forstod». Marit Bjerkengs oversettelse leder oss likevel gjennom romanens oppbud av stilnivåer, i en tekst som viser at hun har kjennskap til det store bakteppet av russisk litteratur, muntlig tradisjon, bibelreferanser og antikke myter, samtidig som hun makter å gjenskape det til levende og smidig norsk. Valget hun har tatt om å plassere oversettelsen av de tyske og italienske tekstbrokkene sammen med noteapparatet, tjener opplevelsen av flerstemmighet i selve teksten, og navn- og ordforklaringene til slutt fungerer som veivisere for den som vil vite mer.
Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness (red.) med flere, for gjendiktningen av trettifire utenlandske poeter i Verden finnes ikke på kartet – Poesi fra hele verden, Forlaget Oktober
Nitten oversettere har i denne antologien gjendiktet trettifire poeter fra femten språk og tjuefem forskjellige land. Redaktørene, som har stått for vel halvparten av gjendiktningene, har lagt ut på en estetisk fordomsfri oppdagelsesferd i poesiens samtidsverden uten pretensjoner om totalitet og representativitet i utvalget: «… de poetene hvis dikt gjorde noe med oss, sprikte i mange retninger, både formmessig og innholdsmessig». Verket skiller seg derfor ut fra tilsvarende antologier som Poetisk modernisme (1995) og Framande dikt frå fire tusen år (1968).
Verden finnes ikke på kartet er et unikt bokverk preget av stor bevegelighet der et overveldende og pulserende mylder av poesier presenteres. De kunnskapsrike og vennlige essayene som følger hver poet, fungerer både som informative innganger til den enkelte poet og dennes situasjon, samtidig som de formidler overraskende blikk på litteratur og samfunn. De mangfoldige gjendiktningene utnytter urørte reservoar i det norske språket. Boken viser at det ligger et uutforsket land utenfor den vestlige tradisjonen og den vante stormaktsgeografien, som igjen virker tilbake på det norske språket og stimulerer det poetiske feltet.
Kjell Olaf Jensen for oversettelse fra tysk av Herta Müllers roman Pustegynge, Tiden
Etter 2. verdenskrig ble alle arbeidsføre tyske rumenere sendt til sovjetiske arbeidsleirer som del av en forrykt «fredsavtale». Herta Müllers roman Pustegynge, basert på beretninger fra overlevende, er en inngående og usentimental skildring av en ung manns opplevelser fra en slik leir, der sult, kulde, sykdom og utmattende arbeid presser hver enkelt til eksistensens yttergrenser. I en slik situasjon antar selv de minste ting uante proporsjoner, og betydningen av dem forvrenges, forstørres, omdannes. Dette kommer konkret til uttrykk i romanens språk, som på samme tid er uhyre saklig, basalt, poetisk og nydannende. Oversetteren Kjell Olaf Jensen har maktet å gjenskape denne særegne stilen på en så presis og sikker måte at de mørke og egentlig ufattelige erfaringene kommer oss nært, de blir oss vedkommende og begripelige. Vi vil alltid huske, kanskje mot vår vilje, hva som skjuler seg bak ord som: sultengel, kinnbrød, hjerteskuffe og beinrangeltid. Og ikke minst den paradoksale «leirlykken».
Thomas Lundbo for oversettelsen fra fransk av Pierre Michons roman Ørsmå liv, Solum
Pierre Michons roman Ørsmå liv handler om ubetydelige menneskeskjebner i en landsby i den franske provinsen. I sentrum står en jeg-person som er jevngammel med forfatteren (f. 1945), og som ønsker å skrive fram verden rundt seg for selv å finne en plass i den. De enkelte kapitlene har novellistiske trekk og handler om avdøde slektninger, klassekamerater og folk i landsbyen. Romanen kommenterer seg selv som et forsøk på å skape gjennom språk; å etablere seg selv som skapende menneske gjennom å skrive fram de ørsmå livene han har vært omgitt av. Alt er formidlet i et tett, langsomt og fargerikt språk, arkaisk i stilen, og ofte i lange, kompliserte setningsstrukturer. Som oversetter holder Thomas Lundbo grepet både om de store flatene og de små, fargerike detaljene, og skaper en tekst som beholder intensiteten og lokalkoloritten, samtidig som den fremkaller et vell av assosiasjoner for en norsk leser. Han vikler setningene ut i et lett tilgjengelig norsk, men lar oss også ane tonen i originalen. Oversettelsen bærer i tillegg preg av et personlig engasjement fra Lundbos side, og er et viktig bidrag til å gjøre et sentralt forfatterskap tilgjengelig for norske lesere.
