Om René Chars 'Raseri og mysterium' og de unge guttene som har lest for mye Tor Ulven
Jeg innrømmer gjerne at jeg er en av de unge guttene som knapt er synlig blant nyskilte kvinner og bryllupssanger, smittet av søppelsol-syndromet, et gråbein i flokken av purunge gråbein, en som røsker ut innvollene av norsk åttitallsdiktning og slikker lammeknokene rene for kjøttrevler. Og jeg tilstår at min ulvehunger og jeg ikke visste hva vi gikk til da jeg fant fram René Chars Raseri og mysterium på Molde bibliotek den 18. november, år 2000. Det året forberedte jeg et særemne i videregående norsk om Tor Ulvens forfatterskap, en monstrøs oppgave om samtlige av Ulvens skjønnlitterære bøker, en oppgave som til slutt strakk seg over et abnormt antall sider og inneholdt noen voldsomt oppglødde refleksjoner som var veldig nødvendige der og da. I forlengelsen av diktene og prosaen slukte jeg Ulvens Essays, utgitt posthumt i 1997. Denne boken fungerte og fungerer fortsatt som et portal inn i en rik modernistisk tradisjon som transporterte meg videre til nye bøker: Vårnatt, Madame Bovary, Mot Kvæld og En Præsts Dagbok. Den satte meg på sporet av en mengde forfattere, der i blant Heggelund, Ekelöf, Strindberg, Beckett, og naturligvis René Char, som Ulven gjendiktet til norsk i 1985. René Chars Raseri og mysterium befant seg innerst inne i biblioteket. Med den slanke ryggen vendt mot branndøra liknet den mest ei skamfull jente innhylla i brautende dialekter. Omslaget på boken er prydet med litografien Helios I av Georges Braque, et snirklete bilde av en soldat med to hester, ridende inn i en plutselig usammenheng: «Trassige sprang, frodig reise: vi er på én gang sjøfarere og storseil på dagshavet, i kamp med en uendelighet av kjølstriper.» Raseri og mysterium er skumringsdikt som glir fra konkrete observasjoner, som at «… en vanndråpe ville være hodeplagg stort nok …» for en hoggormunge, til dunkle setninger som «Det daglige hypoteklån med sin liljeblekhet.» Tekstene varierer fra det edsvorne og formfullendte, til det antydende og fragmenterte. Ulven skriver om dette i etterordet til boka.
Når Char kan kalles en dunkel dikter, er det antagelig fordi han ikke forsøker å bortforklare mørket, men anerkjenner det, har det som ressurs. Det er ingen grunn til å fortvile for den som synes Char er vanskelig å lese, siden dikteren selv ikke later til å tro på noen enkel, allegorisk ‘opplysningsfilosofi’. Derimot kunne nok mye sies om intuisjonens plass i hans diktning.
På hvilken måte bruker Char mørket som en ressurs, og hvordan tillegger han intuisjonen en retning? Er det ikke ofte slik at man i møtet med poesi føler seg bedratt, at det «prosessuelle», «usagte» og «antydende» i teksten paradoksalt nok er skalkeskjul for litteratur uten særlig virkning? I disse diktene virker intuisjonen og bruddet som en forpliktelse både til det umiddelbare språket og et overbærende dikterisk prosjekt. Selv skriver Char: «Det er rett at poesien skal være uatskillelig knyttet til det forutsigbare, men ennå ikke formulerte». Chars mange netter glir over i dager der en sørfransk fauna besudles av lys. Språket er spektralt i møtet med ørreten, slangen, lerka, hjorten, løvfrosken og de brune biene. De bindes sammen i mytologiske allegorier, surrealisme og konkretisme, kort sagt alle potensielle forbindelser den litterære stemmen bærer med seg i møtet med et objekt. Men aller viktigst: Disse diktene og aforismene rommer noen setninger og bilder som er slående vakre enten de er fandenivoldske postulater eller kosmiske strøtanker. Som i den tjuefjerde aforismen i «Skål for slangen»: «Hvis vi bor i et lyn, er det evighetens hjerte.» Boken burde også minne onde tunger om at Ulven ikke bare er en svartmetallisk stjerne for unge melankolske menn med skriveambisjoner, men en eminent gjendikter, en kunnskapsrik formidler av litteratur og en forfatter som har tatt mye av dette opp i seg og omdannet det til et distinkt og særegent forfatterskap. Da jeg debuterte valgte jeg Char og et sitat fra diktet «Velkomst»: «… alle innestengte vingeslag skal bære deg …». Jeg så for meg ribbeina som et stivnet sett med vinger som peker inn mot det organiske og ut mot en streben etter det abstrakte. Ulvens gjendiktning av René Char sitter som en skreddersydd nålestripedress, det vil si, for en som knapt leser fransk er det vanskelig å bedømme hvor godt dressen sitter, men den sobre stilen, det litt arkaiske språket jeg opplever i denne boka, virker veldig konsekvent, og så er det nå engang slik at det er nettopp gjennom slike bøker at man kommer på sporet av noe nytt, selv om man ikke er kommet helt til kjernen. Ved å formidle René Char tilfører Tor Ulven noen viktige dikt i den norske samtidspoesien. «Hver gjentatte handling er jomfruelig», skriver Char, og det utsagnet burde gi mot til å tråkke videre i sumpen av litterære horisonter. Fordi den økende litterære bevisstheten er sammenliknbar med et daggry, og på tross av at ens egen stemme etter hvert minner om gurglingen fra en som drukner, må det være lov å bruse litt med fjærene og samtidig opprettholde en nøysom respekt.
*
René Char: Raseri og mysterium
Gjendiktet av Tor Ulven.
Gyldendal, 1985.