TransFe:r Forlag: Amatørenes time

Amatørenes time

Et av rommene for oversettelse belyst i tankefulle tekster.

Oversettelse er blitt gjenstand for stigende interesse de senere årene, både her til lands og ute i virkeligheten. Det kan skyldes de nye kulturkombinasjonene, men også filosofiske framskritt, at man etter å ha frigjort tekstene fra tidligere eierskapsmonopol (forfatteren, kulturkanonen, nasjonsbygget) har begynt å studere vilkårene for teksters vandringer. Ved Universitetet i Oslo foregår det eksempelvis et interessant prosjekt om slike vandringer i trykkekunstens barndom under navnet «Dislocations». Siste nummer av tidsskriftet Arr brakte en større artikkel om prosjektets forskning på klassikeren «Utopia» og dens lokaliseringer fra språk til språk.

Dagens bok heter «Mellomrom» og er utgitt av et nystartet, idealistisk forlag, TransFe:r, lokalisert i Bergen. Den er en antologi med tolv bidrag, løst bundet sammen tematisk. Bokas redaktører beklager i forordet at det ikke har lyktes dem å få nok profesjonelle oversettere med blant bidragsyterne, og de forklarer det med at profesjonistene kan ha nok vansker med å leve av frilansingen til å påta seg frie byrder. Jo, men samtidig kunne forlaget slakket litt på kravet om bare å trykke nyskrevne tekster og hentet fram gode stykker av proffer som Merete Alfsen, Per Qvale og Anne Marie Smith – artikler som bare er publisert i smale fora og som absolutt kan stå seg i en større offentlighet.

Bidragsyterne til boka er altså «også-oversettere», det vil si folk som også driver med oversetting. En av dem er forresten kanskje halvproff oversetter, Arild Vange, og han har da også skrevet en spenstig tekst, om det kollektive prosjektet med å oversette en «uoversettelig» Herbjørnsrud-novelle til tysk. Ellers er de forfattere, forleggere, filosofer, professorer og stipendiater. De mediterer over oversetting som den halvt uforståelige virksomheten det er, men man kan jo lure på hvor grundig noen av dem har tenkt over sakene når en så forslitt frase som traduttore, traditore («oversetter, forræder!») kommer feilstavet gjennom forfatter, redaktør, språkvask og korrektur. Ehi ragazzi, svegliatevi!

Men alle tekstene har gode refleksjoner. Øyvind Berg skriver en dramatisk beretning om Paul Celan og noen fæle konsekvenser av oversetterjuks. Antin Rydning skriver interessant om forskning på det ukjente, kreative elementet i oversettelsesprosessen. Lars Vikør skriver om omsetjing fra fjerne språk og Jo Eggen skriver poetisk om å stange mot gjenstridige dikt. Av og til kan resonnementene virke noe sære, preget av oppblåst kjærlighet til luksuriøse detaljer i smale spor. Men så er det da også kjærlighet til virksomheten som driver skribentene her – de er amatører i ordets rette forstand: folk som gjør ting av kjærlighet (mens dilettant betyr en som gjør ting for gledens skyld).

Selv har jeg i de senere årene vært mest opptatt av to aspekter ved oversetting som ikke er brennpunkter i denne boka – nemlig det politiske og det håndverksmessige. Med det politiske tenker jeg på oversetternes økonomiske kår, forlagenes økte inntjeningskrav, internasjonale agenters aggressive budpolitikk, bevilgende myndigheters strategier for innkjøp, oversetterforeningenes kampmuligheter og medias hang til å underkommunisere verdenslitteraturen til fordel for famlende norske debutanter. Med det håndverksmessige tenker jeg på de fysiske og mentale verktøy man har til disposisjon når man oversetter, hvordan man utvikler slike verktøy (sliper sine kniver), utveksler dem i virtuelle og reelle fora for kolleger, og kanskje mest av alt – lærer seg bedre språk, både kildespråk og målspråk. Hvor godt kan vi vår norsk? Hvor godt kan vi tysk? «Man kan da sin gresk,» sa en italienskprofessor til meg med et skeivt smil – selv kunne han ikke stort av dette grunnleggende språket for vår kulturbygnad. Noen greskoversettere kan faktisk ikke gresk.

Forlaget varsler at det kommer flere bøker med oversettelsestematikk. Flott! Jeg verken tror eller håper at de vil utgi bøker om de politiske eller verktøymessige sidene av yrket, men jeg har en annen idé, tilflytt meg fra en fransk kollega. Hva med å skrive oversettelsenes litteraturhistorie? Dette er et tomt felt, men tenk hvor viktig det er! Tenk hvilken betydning det hadde for Ibsen og Jonas Lie å kunne lese Dante på dansk. Tenk hva det ville si at Hemingway kom på norsk. Det finnes et før og etter Hemingway i norsk litteratur. Og hva med Proust? Plutselig kunne de franskukyndige bade i den tapte tid.

I de kanonnasjonale framstillingene reflekteres det så godt som aldri over denne enorme litteraturen. Og det gjelder ikke bare Norge. Om noen år finnes det ganske sikkert framstillinger av den oversatte litteraturhistorien. Vær så god, TransFe:r – sett i gang.