Blodbad på vers: Rolandssången (Omtale av Lars Mikael Raattamaa)
Kilde:
Aftonbladet.se · 7 februar 2010
Övers. Leif Duprez och Gunnar Carlstedt
Albert Bonniers förlag
Sällan har det väl spillts så mycket blod i en bok som i Rolandssången. Våldet är ständigt närvarande i litteraturen, från Gilgamesh 2000 år före Kristus till James Ellroys senaste roman. Ofta täckt av lager av slöjor men här ställs blodet, hjärnsubstansen, svärden och lansarna längst fram på scenen i hela sin prakt.
Rolandssången är samtida med de stora katedralerna. Den här versionen, Oxfordhandskriften, är nedtecknad ungefär 1125. Vackert tolkad av Leif Duprez och Gunnar Carlstedt till sångbar svenska.
Kilde: Klassekampen · 2 januar 2010
Kaja Schjerven Mollerin etterlyser en diskusjon rundt en bevisst gjendiktningspolitikk i en anmeldelse av nyoversettelsen av Emily Dickinsons samlede dikt. “Selv er jeg ikke i tvil om at den suverent beste Dickinson-utgivelsen på norsk fortsatt er Tone Hødnebøs Skitne lille hjerte” 1995.
Klassekampen bokmagasinet, s.10-11 (bare i papirutgaven)
Emily Dickinson Samlede Dikt 1, 396s
Emily Dickinson Samlede Dikt 2, 332s
Bokvennen forlag
Oversatt av Knut Narvesen
Kilde: Morgenbladet · 27 november 2009
Jan Erik Volds nye gjendiktning av amerikanske Wallace Stevens (1879-1955) formidler et bredt utvalg av diktene til en modernistisk klassiker til et norsk publikum. Utgivelsen blir ikke mindre viktig av at den i tillegg minner oss om diktningens mangfoldige, særegne muligheter. I «Variasjoner over en sommerdag» kaller Stevens diktningen «en øvelse i å se verden», og hans egne dikt fremviser en imponerende vilje til stadig å se tilværelsen med nye øyne.
Wallace Stevens
Keiseren av iskrem
Utvalg og norsk gjendiktning ved Jan Erik Vold. 250 sider. Gyldendal. 2009
Kilde: Firdaposten · 30 oktober 2009
“Etter å i lengre tid hatt ei over gjennomsnittet interesse for Dylan, fekk han for eit år sida ideen å gjendikte alle songane på ei av mannens beste plater, “Blood On The Tracks”.(…)
Og han gjer ikkje skam på opphavsmannen, på den musikalske fronten er det eigentleg ikkje store forskjellen. Men ved å oversetje og gjendikte tekstane til nynorsk tilføyar han ei ny dimensjon til songane, nynorsk let i mine øyro betre enn bokmål. Det er meir poetisk, og eg fann ut då eg gjekk over til å skrive nynorsk for nokre å sida at det var eit mykje meir levande språk å uttrykkje seg i sidan det ligg nærare til måten eg og dei rundt meg snakkar til dagleg.”
Kilde: Tønsberg Aftenblad · 29 oktober 2009
Tom Roger Aadland har gjendiktet Bob Dylans klassiske album «Blood on the Tracks» på nynorsk og kalt det «Blod på spora».
Kilde: Morgenbladet · 2 oktober 2009
Herman Melville
Moby Dick
Oversatt av Bjørn Alex Herrman. 656 sider. Aschehoug. 2009
«Etterlengtet oversettelse.
Dette er også en grunn, antar jeg, til at Bjørn Alex Herrman har sittet i årevis med nyoversettelsen, som endelig er kommet. Den første utgaven på norsk ble gitt ut i 1948, og var ved Daisy Schjelderup.
Oversetterne må ikke bare finne ut hvordan de skal forholde seg til et fremmed språk, men, som her, et språk som er over 150 år gammelt. Så vidt jeg kan se, er ikke Daisy Schjelderup, når man tenker på at oversettelsen er fra 1948, veldig gammelmodig, selv om tilløp finnes. Det er uansett lærerikt å sitte med de to utgavene foran seg. Bjørn Alex Herrman har hatt sjansen til å modernisere Moby Dick, med den risiko at Melvilles rike språk forflates. Det har ikke skjedd. Han balanserer mellom det spesifikt tidsbundne og en gjenkjennelig norsk av i dag på elegant vis. Når det gjelder Moby Dick er det avgjørende at oversetteren klarer å videreføre den vitale tonen til norsk: for denne romanens mørke skapes ikke gjennom lange passasjer med tunge stemninger og dystre tablåer. Melvilles språk heller mer mot Beethoven enn Mahler, for å si det sånn. Det kan ikke ha vært lett å få de særegne, muntlige hvalfangeridiomene til å sitte, men det har Herrman klart. Dette er en glimrende oversettelse.
En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det.»
Kilde: Dag og tid · 7 august 2009
Når Olav H. Hauge vert kanonisert som Noregs beste omsetjar, hindrar det kritisk og edrueleg vurdering av omsetjingane hans.
ANTOLOGI
Cathrine Strøm og Aasne Vikøy (Red.):
Mellomrom II. Omsetjaren Olav H. Hauge
Transfe:r
Olav H. Hauge er «truleg Norges fremste gjendiktar i det 20. hundreåret», hevdar Ragnar Hovland i sitt tilskot til denne antologien. Knut Olav Åmås er meir varsam når han i biografien sin om Hauge skriv at han «er ein av Norges aller beste lyrikkomsetjarar» (sitert i redaktør Aasne Vikøys artikkel i denne boka, men då utan det viktige «ein av»).
Påstanden om at Hauge er ein stor attdiktar, ligg som ein premiss for heile denne utgjevinga, og berre fåe av dei atten artikkelforfattarane problematiserer det noko serleg. At Hauge skulle vera den fremste norske attdiktaren på 1900-talet, kan i alle fall ikkje vera tilfellet; då gløymer ein berre på nynorsksida namn som Henrik Rytter, Halldis Moren Vesaas, Sigmund Skard og Hartvig Kiran. Dei to sistnemnde nemner elles Hauge sjølv serskilt som «store» i intervjuet med Eldrid Lunden om omsetjing frå 1984, som er prenta for andre gong i denne boka (fyrste gong i 2004).
(…)
Kilde: Aftenposten (A-tekst) · 12 juli 2009
SELVKRITISK. Olav H. Hauge var stort sett misfornøyd med sin gjerning som oversetter. Var det derfor gjendiktningene ble så gode?
«Det kom då ikkje på trykk, gudskjelov!» Olav H. Hauge (1908-1994) var en ydmyk mann, i hvert fall til å befinne seg i toppsjiktet av norske oversettere. Raus overfor andre, streng mot seg selv. «Det er sjølvsagt heilt verdiløse saker,» mente han om egne ungdomsarbeider.
Ikke desto mindre blir flere av disse nå publisert for første gang i bokform i antologien Mellomrom II (TransFe:r Forlag), sammen med nitten artikler om Hauge som oversetter. Eldrid Lunden bidrar med et intervju hun gjorde i 1984, og det er her Hauge kommenterer sin egen virksomhet. «Det er det dårlegaste eg har gjort! Det var dårleg!» mener han om gjendiktningene av Stephen Crane. «Trakl, han har eg naturlegvis hatt mykje trubbel med.» «Og so hadde eg mykje trubbel med Hölderlin.»
Ærgjerrig.
Sammenlagt tegner boken et bilde av en uhyre ærgjerrig oversetter. Kanskje fordi han var autodidakt og etter egen mening lite kyndig i fremmedspråk, ble hver minste detalj i originalteksten gjenstand for nitide studier. Allerede tidlig i tyveårene begynte Hauge å arbeide med William Shakespeare og Robert Louis Stevenson. Oversettelsene fra 1930-tallet varsler om hans store talent for så vel klassiske former som fortettede stemningsbilder. Han søkte mot en høy standard, men mente samtidig at den som kjenner originalteksten, aldri kan bli fornøyd med en gjendiktning.
Samtalen med Eldrid Lunden er herlig lesning. Her møter vi et intervjuobjekt som resonnerer løst og fritt om alt fra poesi til polakker. Aldri har Hauge sett vakrere folk enn polakkene. Han spekulerer over hvorfor han på sine eldre dager har mistet «antennene» for poesiens fine radiobølger, og hermer etter Georg Johannesen.
Tullprat.
I et lite etterord forteller imidlertid Lunden at Hauges selvkritiske innstilling rammet også denne teksten. Han mente det var «tullprat frå ende til annen», og strøk hele intervjuet. Når hun mange år senere har valgt å trykke det likevel, skyldes det utgivelsen av forfatterens dagbøker i 2000. Flere av synspunktene som kommer til uttrykk i intervjuet, finnes også i dagbøkene.
Mellomrom II gir mange slike eksempler på at utgivelsen av dagboken i fem tykke bind har ført til en kraftig vitalisering av dette forfatterskapet. Hele 12 av 19 skribenter henter inspirasjon eller betraktninger fra denne rike kilden. Det skyldes naturligvis at dagboken er spekket av estetiske betraktninger. Men kanskje skyldes det også en talende kontrast: Bak den ærgjerrige, presise dikteren kommer det her til syne en spontan, skjør og lidenskapelig mann.
Fascinasjonen for denne biografiske personen er i ferd med å gi Hauges forfatterskap en ny omdreining i norsk litteratur- historie.
ingunn.okland@aftenposten
©Aftenposten
Kilde: Klassekampen · 27 juni 2009
En fersk Olav H. Hauge-antologi er en god veiviser inn i poesiens grenseland.
Artikkelsamlingen om Olav H. Hauges oversatte dikt viser vei inn i en diktergjerning hvor dramaet ligger både på og mellom linjene. Hauges normalitet og galskap viser seg også i gjendiktningene.
Hauges «Dikt i umsetjing» kom ut første gang i 1982. Boka er en av de viktigste inngangene til oversatt verdenslyrikk. Desto bedre at redaktørene Strøm og Vikøy har samlet et knippe gode essays og artikler om Hauge som oversetter. Tallrike bøker om ham er kommet de siste årene. Denne samlingen gir verdifull innsikt i en viktig del av Hauges verk.
(Utdrag fra Bokmagasinet, kun på papir.)
Kilde: The Electronic Intifada · 15 juni 2009
Arabic poetry is little published and hence little read in what former United Kingdom Prime Minister Tony Blair calls “the Anglosphere.” Things are different in France: for a time Mahmoud Darwish, the greatest of modern Arab poets, published in translation by major companies such as Gallimard and Minuit, was the bestselling poet in a Francophone world including much of North Africa. In the Anglosphere, Darwish has become slowly more accessible in anthologies published in the United States by university presses and small outfits such as Archipelago Books. With the appearance in the UK of Bloodaxe’s splendid bilingual collection The Butterfly’s Burden, some kind of barrier was broken — but not until 2007, the year before the poet’s death.
It is no accident that this sidelining has taken place in the Anglosphere, given the role of the US and UK in occupying Arab lands and propping up Israel. Imperialism/colonialism needs to demonize subject peoples as “uncivilized,” a caricature that cannot be maintained without impeding access to those peoples’ poetry. Providing such access is therefore a quietly subversive act.
