Normalitet og galskap (Anmeldelse av Tom Egil Hverven)
Kilde:
Klassekampen · 28 juni 2009
En fersk Olav H. Hauge-antologi er en god veiviser inn i poesiens grenseland.
Artikkelsamlingen om Olav H. Hauges oversatte dikt viser vei inn i en diktergjerning hvor dramaet ligger både på og mellom linjene. Hauges normalitet og galskap viser seg også i gjendiktningene.
Hauges «Dikt i umsetjing» kom ut første gang i 1982. Boka er en av de viktigste inngangene til oversatt verdenslyrikk. Desto bedre at redaktørene Strøm og Vikøy har samlet et knippe gode essays og artikler om Hauge som oversetter. Tallrike bøker om ham er kommet de siste årene. Denne samlingen gir verdifull innsikt i en viktig del av Hauges verk.
(Utdrag fra Bokmagasinet, kun på papir.)
Kilde: The Electronic Intifada · 15 juni 2009
Arabic poetry is little published and hence little read in what former United Kingdom Prime Minister Tony Blair calls “the Anglosphere.” Things are different in France: for a time Mahmoud Darwish, the greatest of modern Arab poets, published in translation by major companies such as Gallimard and Minuit, was the bestselling poet in a Francophone world including much of North Africa. In the Anglosphere, Darwish has become slowly more accessible in anthologies published in the United States by university presses and small outfits such as Archipelago Books. With the appearance in the UK of Bloodaxe’s splendid bilingual collection The Butterfly’s Burden, some kind of barrier was broken — but not until 2007, the year before the poet’s death.
It is no accident that this sidelining has taken place in the Anglosphere, given the role of the US and UK in occupying Arab lands and propping up Israel. Imperialism/colonialism needs to demonize subject peoples as “uncivilized,” a caricature that cannot be maintained without impeding access to those peoples’ poetry. Providing such access is therefore a quietly subversive act.
Kilde: Austin American-Statesman · 31 mai 2009
(...)Had Hofstadter left things thus, we would surely race through the book never questioning the ooh-la-la vivaciousness of its phrasing, the vaguely facile passion of its characters, all those “madly aching” hearts, slightly reveling in, slightly resenting the abundant (triple-cr?me French Brie) cheese factor. The translator, however, goes out of his way to draw our attention to the fact that what we are consuming is, in fact, an imported good. Flip the novel over, and turn it around, and you’ll find yourself looking at an entirely different book: an essay, by Hofstadter, about the art of translation, and about his technique for completing this particular translation, that is almost as long as the book itself.
Kilde: Universitas · 27 mai 2009
Mellomrom II: Omsetjaren Olav H. Hauge,
Redigert av Cathrine Strøm og Aasne Vikøy,
TransFe:r Forlag 2009
«Gjendikting er egne dikt», heter det i Jan Erik Volds brevsamling Under Hauges ord. I Olav H. Hauges tilfelle ble det omfattende oversettelsesarbeidet til et forfatterskap i forfatterskapet. Fra tidlig ungdom av oversatte han engelskspråklige 1800-tallspoeter, og etter hvert tyske og franske modernister. Ifølge Torgeir Skorgen var gjendikting både et kulturpolitisk og et eksistensielt prosjekt for Hauge. Han ønsket å utvikle nynorsk som europeisk kulturspråk, og finne litterært beslektede samtalepartnere.
Mellomrom II inneholder essays av ulike litteraturvitere og forfattere. For oss poesinerder som betrakter Hauge som en mester, er antologien en skattekiste. Ikke minst kan vi lese Eldrid Lundens intervju med Hauge fra 1984, som hun ikke fikk bruke den gang, fordi han mente det var «berre tullprat». Vi kan nesten høre gartneren fra Ulvik kommentere uenigheter om oversettelsen av Hölderlins dikt «Midtveges i livet»:
Dei betyr faner, men dei betyr ogso vindhane, veit du. Då eg fyrst las det på tysk så las eg (deklamerer): Im Winde klirren die Fahnen! Fanone klirrar i vinden! [...] men so kjem då desse (ler) saklege og seier at fanor dei klirrar ikkje. Men ein vindhane, han klirrar! Og altså må det vere det han har meint.
Kilde: Dagbladet · 27 april 2009
“Jeg veier fram og tilbake og er enig og uenig i Narvesens avgjørelser,” skriver Thomas Marco Blatt om Dickinsons Samlede dikt 1, oversatt av Kurt Narvesen.
“Det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hvor nært man skal legge seg originalen og hvor radikalt man får gå til verks, av poetiske hensyn. Narvesen forholder seg ofte mer tro mot grunnteksten enn for eksempel Hagerup og Hødnebø gjør i sine utvalg, jeg mistenker at undertegnede ligger nærmere de to siste i sin mentalitet.”
Kilde: Helsingborgs Dagblad · 22 april 2009
När Hélène Cixous efter 40 långa år äntligen kommer på svenska finner Jenny Högström en expansiv läsning; omtumlande, mångtydig och bråddjup.
Hélène Cixous
Översättning: Kerstin Munck och Sara Gordan
Modernista
Kilde: www.barnebokkritikk.no · 12 mars 2009
Med den norske oversettelsen av den klassiske mangaserien Buddha har vi for første gang blitt introdusert for en av Japans største tegneserieskapere. Serien vil sjarmere unge som gamle med sin humane fortelling om buddhismens grunnlegger.
Utdrag:
Så langt i serien har det vært en glede å følge en av Tezukas siste og beste serier i en avslappet og muntlig norsk språkdrakt som kler tegneseriemediet – med ett unntak: til tider blir det veldig tydelig at oversetter Bjarne Robberstad Johnsen har bundet seg for sterkt opp til den amerikanske utgaven. Dette er ikke bare tilfelle når det gjelder kopieringen av den amerikanske speilvendingen av den japanske leseretningen, men også den amerikanske endringen av seriens samtidskommentarer. I USA-utgaven refereres det friskt til det amerikanske 2000-tallet. De unge amerikanske leserne hadde neppe fått noe ut av Tezukas henvisninger til den japanske 70-tallskulturen, så oversettelsen til amerikanske forhold var på alle måter hensiktsmessig. Spørsmålet er hvorfor Johnsen velger å bruke de samme amerikanske referansene i den norske oversettelsen. Hadde det ikke vært bedre å erstatte henvisningene til den amerikanske kulturen med referanser som er tilpasset norske lesere? Det skal ikke mye fantasi til for å komme opp med norske vrier på innholdet i setninger som dette: ”Nå som skuespillere kan bli guvernører, kan vel fattigfolk bli munker og.” (Bind 3, s. 18)
Kilde: Morgenbladet · 2 januar 2009
Om den nye oversettelsen av Aristoteles’ Poetikken skriver Finn Iunker at «den har for mye upresis tegnsetting og for mange feil. Heldigvis er de gamle oversettelsene fremdeles å få i bokhandelen.»
Kilde: Klassekampen · 19 september 2008
Det ville være en grov forsømmelse å bruke en dobbeltside på Vertigo uten å nevne Geir Pollens strålende oversettelse, som han burde få en pris for, om han ikke alt har fått det, og som minner oss om at også bokmål er et rikt språk, selv om den av bokhandlerkjedene foretrukne normalprosaen gjør sitt beste for å få oss til å glemme det.
W.G. Sebald: Vertigo (Gyldendal, 2005)
Kilde: Morgenbladet · 29 august 2008
«De maktsykes tale er ufrivillig komisk i Kristian Smidts gjendiktning av Shakespeare.»
(...)
«Når dette er sagt, er det storartet at vi får flere norske versjoner av samme verk fra verdenslitteraturen. For en luksus! Og da er det selvsagt bare stas at versjonene virkelig er forskjellige, at de vektlegger ulike kvaliteter ved originalen, at noen gjendiktninger er frie, mens andre er mer konvensjonelle og eksakte, eller arkaiske,» skriver Espen Grønlie i sin anmeldelse i Morgenbladet 29. august 2008.
