Lengre tekster om oversettelse
Her forsøker vi å samle lengre artikler, essays o.l. om oversettelse og gjendiktning, de fleste hentet fra andre fora; tidsskrifter på nett og på papir. Vi tar også imot upubliserte tekster til vurdering og evt. redaksjonell tilbakemelding. Disse vil også kunne vurderes for publisering i bokform. Rettighetene til tekster som kun publiseres på våre nettsider ligger hos skribenten selv. Denne nettsiden er ment som interessevekker og oppslagsverk; bruk derfor gjerne siden som et utprøvingsrom for nye tekster. Vi ber om at tekstenes opphavsrett respekteres.
Kilde: Vagant.no · 16 januar 2008
Intervjuet med Georg Johannesen trykket i Vagant 3/2005 var det siste som ble gjort med ham. Utgangspunktet for intervjuet var samtaler gjennom et tre dagers opphold på Johannesens sommersted på Sørlandet. Senere ble intervjuet bearbeidet gjennom skriftlig korrespondanse. Versjonen som ble trykket i Vagant, var den siste varianten i en prosess, der alle Johannesens endringer var inkorporert. På Johannesens forslag ble den trykkeklare versjonen kuttet ned fra det totale materialet: Temaet oversettelse ble prioritert. Etter at intervjuet hadde stått på trykk, ba Johannesen om å få tilsendt den lengre versjonen som inneholdt alternative og opprinnelige formuleringer, for mulig bruk i annen sammenheng. Det er denne versjonen som publiseres her.
Kilde: Vagant 3/2005 & Vagant.no · 15 januar 2008
Ordet «gjendiktning» er til en viss grad særnorsk, og primært et bokmålsfenomen. Det har for eksempel ingen iøynefallende ekvivalenter på språk som engelsk, fransk, spansk og italiensk, der man ikke setter noe tydelig begrepsmessig skille mellom gjendiktning og oversettelse, men bruker det samme ordet om begge deler: Translation, traduction, traducción, traduzione. På tysk er Übersetzung og Übertragung de ordene som vanligvis anvendes, skjønt man også kan snakke om en Nachdichtung – noe Wahrigs store ordbok definerer som en «fri oversettelse eller bearbeidelse av et litterært verk» (termen er riktignok svært sparsomt brukt). Det svenske «tolkning» ligger ganske tett opptil det som menes med «gjendiktning», men uttrykket er mer beskjedent enn det vi opererer med på norsk: «Gjendiktning» antyder jo at det blir skrevet et nytt dikt, originalen gjenoppstår eller går igjen på fortolkerens eget språk, selv om det til tider er snakk om ganske bleke gjengangere. Overføringen kan raskt begynne å minne om et overgrep.
Kilde: Kritikeren · 30 september 2007
- Hallo, hallo, ikke gå, vi har fremdeles flere perler å kaste!
Kanskje det er slik ein omsetjar tenkjer. Når boka som er omsett, ikkje blir meldt i avisene. Når boka blir meldt, men omsetjar ikkje blir nemnd i avisene. Når omsetjar blir nemnd, men kritikaren ikkje har peiling på kva ho skal seie om omsetjinga, og dermed finn eit ord ho meiner ho kan nytte mot omsetjaren for kva det er verdt.
Kilde: Prosa 03/07 · 29 mai 2007
For 20 år siden uttalte Slobodan Milošević en setning som har blitt gjengitt på utallige måter i sakprosaen om den jugoslaviske tragedien. Jo Eggen har oppsporet flere av versjonene, og viser her hvordan ulike oversettelser ikke bare gir store språklige og semantiske forskjeller, men også politiske. Er feilgjengivelsene av Miloševis uttalelse eksempler på at sakprosa er diktning, fiksjoner satt sammen av ord, slik Georg Johannesen hevdet?
Kilde: Vinduet #2 2004 & Hvorfor ensomt leve (2006) · 16 november 2006
Tolket litt vidt kan vi godt si at det å dikte i seg selv er en form for oversettelse: En oversettelse av verden eller av erfaringen med verden. Diskrepans er diktningens grunn. Hvert dikt er et forslag om et annet ansikt, en annen verden.
Kilde: Kritikeren 1/2006 · 15 november 2006
Oversettelse er å miste. Det er også mulig å si: Oversettelse er avstand. Et mellomrom som åpnes mellom primærteksten og oversettelsen, at det bare er nettopp det. Mellomrom. Åpenhet: med alle de muligheter det gir, i alle retninger. Hva skjer i avstanden?
Kilde: Kritikeren 1/2006 · 15 november 2006
All lesing er produktiv i den forstand at det i leserens hode oppstår en ny tekst, som tilsvarer leserens forståelse av teksten. Denne forståelsen kan være mer eller mindre klar, den kan være mer eller mindre bevisst, og den kan være mer eller mindre lik den opprinnelige teksten. Forskjellen mellom en vanlig leser og en oversetter er at den vanlige leseren kan la sin tolkning være en nokså vag og ofte raskt glemt forestilling i sitt eget hode, mens oversetteren er nødt til å konkretisere sin egen lesning i en ny tekst, ord for ord. Sånn sett kunne man kanskje tenke seg at oversetteren arbeidet mot det punktet der den nye teksten ble helt lik den opprinnelige, bare på et annet språk…
Kilde: nypoesi.net · 1 april 2006
Hvordan leser man en tekst som er bygd opp av flere språk? Hva slags kulturell tekst kan komme ut av en så sammensatt struktur? Kan slike tekster, ved å stille seg i opposisjon til den enspråklige identitetens forhandlinger – det Samme som snakker med en Annens aksent – sies å bryte med noen av de betingelsene som nasjonal identitet og enspråklige miljøer setter for spørsmål om språklig tilhørighet og kulturell oversettbarhet? Ved å bruke arbeider av Joan Retallack, Rosmarie Waldrop og Theresa Hak Kyung Cha vil jeg reflektere over noen detaljer i de flerspråklige poetikkene, og spørre hva slags implikasjoner de kan ha for den tekstuelle identiteten performativitet.
Kilde: Språknytt 2/2006 · 1 mars 2006
Litterære oversettere står overfor spesielle utfordringer. Vi skal gjenskape et kunstverk, på linje med en som spiller f.eks. Bach på cello. Arbeidet vårt ligger nær skjønnlitteraturen. Jeg har tillatt meg å kalle det utøvende kunst. Litteratur handler om alle de forhold mennesker arbeider og lever under. Utviklingen i oversettelseskunsten har medført krav om stadig større nøyaktighet. Fri, dikterisk gjengivelse er ikke lenger gjengs.
Kilde: nypoesi.net · 11 februar 2006
To måneder etter at japanske styrker angrep Pearl Harbor den 7. desember 1941, gjorde myndighetene i USA alle japansk-amerikanske innbyggere på vestkysten til fritt vilt for Hæren. Samtlige av dem kunne bli arrestert uten ransakelsesordre, anklage eller forhør, og titusener endte opp som fanger i amerikanske konsentrasjonsleire i tre år. Denne historien fortelles ikke i towards a foreign likeness bent, en antologi knyttet til temaet oversettelse, publisert av Duration Press.
